 |
|
SPIRALSPINN
I Hanne Friis’ nye serie arbeider tvinner former seg oppover i rommet – skulpturelle spiraler i tekstil. Spiralen er en urform, et grunnprinsipp for konstruksjon innen botanikk og biologi; som matematisk figur betegner spiralen en kurve som utgår fra et punkt den stadig beveger seg vekk fra. I DNAets molekylære struktur er spiralen en byggestein, en svimlende stige som sirkulerer rundt seg selv. Men spiralen kan også opptre såre enkelt som krusedull. Smått maniske drodlerier på papiret, formet adspredt og intensjonsløst av hånden, som ved et basalt instinkt.
Friis er interessert spiralens inkarnasjon av et grunnleggende vekstprinsipp. I bregner kan man se denne veksten utfolde seg grafisk stilisert; en grønn krøll på spranget til å rulle seg ut og finne sin bregneform. Denne veksten er internt programmert, den kan ikke tvinges. Flere av Friis’ nye arbeider henger fra taket, og gir inntrykk av et luftig svev som gir rom for bevegelsen. De graviterer mot gulvet, men streber først og fremst oppover, som trestammer. Tekstilene er ekspressivt komprimert; lerretsstoff er stramt og møysommelig sydd og snurpet sammen i folder og kaskader. Friis tøyer således ytterkantene av tekstilets logikk og brukskonvensjoner, de blir selvstendige, enkeltstående former med en ambivalent status, plassert i et produktivt mellomrom mellom skulptur og stilistisk dekor, inderlighet og estetiske tradisjoner. En vekselvirkning oppstår mellom delikat draperi og ubehagelig degenerering. Like fullt synes de innpodet med livskraft.
Fortetningene i tekstilene vitner om selve prosessen i det å skape noe, et nærstudium, og kobler seg på naturens sykliske prosesser. Friis kopierer ikke naturens lovmessighet og biologiske systematikk, men tangerer dens urformer i en vill og uregjerlig fortolkning. De svulmende, organiske massene tipper mot det manierte gjennom sin invaderende overvekt, noe tungt og klumpete. Skulpturene spenner fra knopper til sin fulle realisering, luke veien mot forfall og oppløsning. De voluminøse formene avslører tidvis glimt av innsiden, utsnitt av gåtefulle grotter, i samspill med bølger og tinder.
I denne sansningen er fargene alfa og omega, noe som også fremtrer i Friis’ abstrakte malerier. Bak utstillingens fargenyanser – primært grått, kalkaktig hvitt og indigoblått – ligger det en lang prosess. Friis farger tekstilene ved hjelp av naturens egne forekomster, som trær, sopp og planter, gjennom eksperimentelle kjemiske prosesser. Dette samarbeidet med naturen gir verkene en ekstra dimensjon. Til denne utstillingen er mange av tekstilene farget av eikenøtter – ekornenes favorittføde og nødmat for mennesket. Hun har også brukt blader fra eiketreet, og tanniner i dette materialet samt tilsatt jern gir det grå registeret.
Fargepaletten kan karakteriseres som emosjonell – sarte nyanser er koblet med noe som lodder dypere. Ett stoff er matt svart, med jernets ang av blod. Den sanselige fortetningen lar stoffet danne en organisk skulptur, en myk og kroppslig bylt. I noen mindre arbeider ser vi grått stoff arrangert i kveiler på betongsokler, og det oppstår glidende overganger mellom ulike materialer og formprinsipper. Den grå, knudrete fornemmelsen av noe formbart som velter seg ut står i kontrast til den fiksert basen. Naturen setter rent fysisk premissene for verkene i denne utstillingen, som de morkne og knudrete skogbunnene i Weidemanns malerier, pustet dypt inn en høstdag. Opphav, røtter og kjerner sender således Friis’ materielle grep inn i en pågående spiral.
Line Ulekleiv, 2018 |
