IDET NOE BLIR TIL
Det er et kroppslig nærvær i Hanne Friis sine arbeider. I objektene er dette vevd sammen med alle bearbeidingene materialene har gått gjennom, og i tegningene gir bevegelige organiske mønstre assosiasjoner til menneskets indre og ytre topografi. Hanne Friis sin kunst drives således fram av paradokser. De amorfe, vridde og sammenfiltrete strukturene er fullendte og forunderlig presise, men de er også på vei til å bli til. De utstråler en grådig energi, og de er samtidig sårbart til stede i sin egen tilblivelse. Som om de står på terskelen til å briste.
I sine tidligere objekter benyttet Hanne Friis seg gjerne av ting og materialer man forbinder med områder utenfor kunsten - som latekshansker, nylonstrømper og ulike tekstiler. Likevel har aldri de funksjonelle referansene til slike ladede readymades spilt en viktig rolle i hennes kunst. Mer interessant er det at materialiteten har revet seg løs, og levd videre på mer eller mindre uavhengige premisser. I de nye arbeidene har Hanne Friis virkelig tatt konsekvensen av denne egne kvaliteten, og tar nå rett og slett utgangspunkt i tekstiler rett fra rull. Denne mer nøytrale måten å igangsette et prosjekt på, frigjør henne fra å få med spor og minner knyttet til spesifikk bruk. I stedet gir det flerfoldige muligheter for en abstrahert tilnærming, og det åpner opp for en direkte og fysisk dialog med materialet selv. Strukturer og overflater oppstår som for første gang - fremmede og fascinerende gjenkjennelige i alle sine kroppslige og sensuelle fremtoninger.
Hanne Friis sin kunst uttrykker balansepunkter mellom kontroll og anarki. Den hegner om noe velkjent, og den holder mørkere lag ved tilværelsen i sjakk. Den gjennomsyrende kroppsligheten viser til synlige og usynlige dramaer, som når en lumsk sykdom ligger på lur eller når en bejaende livslyst blir så voldsom at den nesten ikke kan holdes tilbake. Hanne Friis tar i bruk en konkret og materiell virkelighet for å nærme seg et mentalt abstrakt rom, der det som ikke lar seg fange inn av språket likevel viser seg i små glimt. I det konkrete øynes også det uutsigelige.
Hanne Friis arbeider med en kunst som tar tid. I objektenes tettpakkete tekstillag ligger tiden som foldet og snurpet sammen. Og tegningene brer seg, liksom langsomt utover papiret, som celler og vev i ørfine overganger mellom ro og uro. Slik blir tidsaspektet taktilt i de utallige repetisjonene og variasjonene. Hos Hanne Friis får tiden lov til å bli fysisk synlig i strukturer som rommer muligheter for både smerte og lyst.
Dette er en kunst hvor hånden er til stede. Samtidig gir arbeidene en fornemmelse av å motsette seg det faktum at håndverket står så sentralt. Det er som om Hanne Friis, gjennom hendenes engasjement, også har sluppet arbeidene fri - de er på egen hånd. Nettopp denne egenskapen bidrar til at de gir et tilstedeværende inntrykk av å være levende organismer. Hver og en av dem innehar en egen kroppslig identitet. Dette har ikke minst å gjøre med det særegne spennet hennes kunst står i - mellom det intime og det monstrøse.
Man blir tiltrukket og frastøtt, som om det er en underliggende puls her som driver en til å erkjenne begge disse ytterkantene. Hanne Friis evner å la sin kunst falle inn i komplekse mellomrom der motsetninger opptrer parallelt. På den ene siden er arbeidene hennes svært vakre og visuelt tiltrekkende, og hun er heller ikke redd for det dekorative, på den andre siden åpner dette også opp for et rått uttrykk og en subtil heslighet. De er brutale og hudløse, vulgære og forførende.
Det er lett å tenke seg hvor fristende det er å strekke fram en hånd for å berøre overflatene på et av de knudrete objektene. Nesten like ulovlig som å stryke over huden til en man ikke helt kjenner. Og lik denne uimotståelige, men også tvetydige trangen - i det ene sekundet før berøringen er en realitet, slik folder Hanne Friis sin kunst seg ut. Et pregnant fragment av tid føles med ett vedvarende.
Anne Karin Jortveit, 2007 |
